Du befinner deg nå midt i restene av et av de største tyske festningsanleggene som ble bygget på Sørlandet under andre verdenskrig. Det offisielle tyske navnet var HKB 34./979 Flostaöen (Heeresküstenbatterie). Fortet sto klart i mai 1941. Mens Sandvigen festning i Hisøy dekket den sørlige innseilingen til Arendal, hadde Kalvøysund i oppgave å beskytte skipsleden i Skagerrak og sperre innløpet mot Tvedestrand.
Et jernteppe av betong og stål (Ildkraften)
Anlegget strakte seg over et stort område og besto på det meste av rundt 50 bygninger, bunkere og åpne stillinger. Over 150 tyske soldater var stasjonert her fast. For å gjøre fortet mest mulig uinntakelig, ble det utstyrt med voldsom ildkraft. Hovedskytset besto av fire store 10,5 cm kanoner plassert i åpne kanongruber med metertykke brystvern i betong. Dette var opprinnelig fransk krigsbytte, med en enorm rekkevidde på opptil 12 000–16 000 meter.
For å beskytte seg mot flyangrep hadde fortet flere luftvernkanoner (Flak). Landsiden var beskyttet av flammekastere, bombekastere og maskingeværreir bundet sammen av dype, sprengte løpegraver dekket med maskingarn. Hjertet i fortet var den store kommandobunkeren av typen Regelbau R636. Herfra satt batterisjefen i et pansret observasjonsrom og brukte avanserte avstandsmålere for å beregne nøyaktig hvor kanonene skulle skyte. I fjellet bak ble det også sprengt ut store ammunisjonslagre og fire dype tunnelanlegg.
Møtet med de sovjetiske krigsfangene (Slavearbeidet)
Under den brutale utbyggingen av kystfortet i 1941–1942 ble det fraktet sovjetiske krigsfanger til Flosta. Totalt ble rundt 100 000 sovjetiske fanger sendt til Norge av Nazi-Tyskland for å drive slavearbeid. De fangene som kom til Flosta, ble satt til det aller tyngste og farligste arbeidet: sprenge ut de dype fjellanleggene, bære tung stein og støpe betongbunkerne du ser rundt deg i dag. Sult, kulde og mishandling var en del av hverdagen deres. De gikk kledd i tynne, slitte fangedrakter, ofte med tøystykker eller tresko surret med ståltråd rundt føttene, selv midt på vinteren.
Det gjorde et uutslettelig inntrykk på lokalbefolkningen å se hvordan disse menneskene ble behandlet. Mange lokale innbyggere på Flosta risikerte strenge straffer ved å hjelpe dem. Når fangene arbeidet langs veiene eller i utkanten av fortet, passet folk på å «miste» matpakker, legge igjen brødskiver i svinger, eller stikke poteter inn i sprekkene i steinmurene. Flere av fangene lærte seg noen få norske ord for å kunne takke, og som takk for maten brukte de sin knappe fritid til å spikke små leker, trefigurer eller lage ringbokser av metallrester som de i skjul ga tilbake til de lokale hjelperne som dyrebare minner.
Lokale skjebner, Milorg og beslaglagte hjem
Da de tyske soldatene inntok Kalvøysund, snudde det opp ned på lokalsamfunnet. Brakkeleirene var ikke ferdigbygde, og okkupasjonsmakten rekvirerte (beslagla) umiddelbart private hjem, jorder og utmark. Flere familier opplevde å få stuen eller overetasjen okkupert av tyske offiserer. Hele Kalvøysund ble avstengt med piggtråd, og lokalbefolkningen måtte ha spesielle passersedler (Ausweis) bare for å bevege seg til og fra sine egne hus.
Selv om Flosta var tungt militarisert, foregikk det livsfarlig motstandsarbeid i skyggene. Lokale motstandsmenn tilknyttet Milorg (distrikt D18) holdt et våkent øye med alt som skjedde på festningen. Fordi mange lokale menn jobbet som fiskere eller i fraktfart, hadde de naturlige påskudd for å observere skipstrafikken og tyskernes bevegelser. Informasjon om kanonenes plassering, ammunisjonslagre og vaktbytte ble i all hemmelighet samlet inn. Meldingene ble sendt videre via hemmelige radiosendere i Arendalsdistriktet og overlevert til de allierte i London.
Frigjøringen og den dramatiske mineryddingen i 1945
Da kapitulasjonen endelig kom 8. mai 1945, var det de lokale Milorg-gruppene som rykket inn, avvæpnet de tyske soldatene og overtok Kalvøysund festning. Men faren var ikke over. Tyskerne hadde gravd ned over 610 landminer i jorda rundt festningen.
For at området igjen skulle bli trygt for de lokale barna og dyra på gårdene, ble de tyske soldatene tvunget til å gå i manngard for å rydde sine egne minefelt. De måtte gå sakte på rekke gjennom terrenget og bruke tynne søkepinner for å lokalisere og grave opp de livsfarlige eksplosivene én etter én. Lokalbefolkningen fulgte spent med fra vinduene sine, og mirakuløst nok ble alle minene fjernet uten at noen liv gikk tapt i Kalvøysund sommeren 1945. Til tross for den enorme militære opprustningen, løsnet aldri kystfortet et eneste skarpt skudd mot allierte skip under hele krigen.
Viktig sikkerhetsinformasjon for turgåere
I dag er det gamle krigsanlegget forvandlet til et vakkert friluftsområde. Du kan fritt gå på oppdagelsesferd i kanonstillingene, løpegravene og bunkerne. Vis hensyn til naturen, og pass godt på barna – terrenget har høye fallkanter, umerkede betongkanter og dype sjakter! All ferdsel i fjellanleggene skjer på eget ansvar.
Kilder:
Flosta Historielag: Dokumentasjon om kystfortet HKB 34./979 Flostaöen og innsamlede historier om hverdagen under okkupasjonen.
Aust-Agder museum og arkiv (KUBEN): Fotografier fra frigjøringen og den påfølgende mineriddingen sommeren 1945, samt arkiverte intervjuer med tidsvitner fra Flosta.
Riksarkivet: Det tyske militærarkivets kart og tekniske spesifikasjoner over festningsanlegget og kommandobunkeren (Regelbau R636).
Norsk senter for krigsfangehistorie: Dokumentasjon om sovjetiske krigsfanger og tvangsarbeid i Norge under andre verdenskrig.