Først litt om turen opp til Valåsen: Vi starter ved parkeringsplassen på anlegget. Vi går bort til Kalvesundsveien (F136), over bakketoppen og nedover Leppebakken. Så tar vi av der vi ser den fine muren med romersk bue på venstre side av veien, følger grusveien og kommer inn på den gamle kjerreveien/bygdeveien ved Andreas Gundersen.
Langs grusveien har vi et jorde der kreaturet til Teodor Hansen ble drept og langt i myra da de fikk «munn og klov-syke» på 1920 tallet. Nå ser vi kanskje kuene fra Vatnebu gård som fredelig går og beiter her.
Før vi går ned bakken mot hovedveien, har vi i svingen et gammelt veikryss. Her gikk tidligere en avstikker til Brårvikkilen og videre mot Gjerdalen. Denne steinsatte veien ser dere sporet av i Leppebakken, samt over bilveien ved pumpehuset og ned mot sandstranda i Brårvikkilen. Ytre del av Brårvikkilen og Gjerdalen ble i 1668 skilt ut fra Brårvikgården (gård.nr. 70).
Selve stranden betegnes i gamle gårdspapirer som en almenningsstrand man kunne ta sand fra til veiens vedlikehold. Men vi følger den steinsatte veien ned til hovedveien (Flosterøyveien – F 122) og over denne.
Når vi går inn i Brårviktunet, går vi mellom tufter til gamle slekter.
Gunder Hansen (1644-1711) og Tarald Knudsen fikk i 1696 frikjøpt gården, men heftelser fulgte nok med for i 1701betegnes gården som «Oberstens frigård»
På høyre side sto det engang et stort 2.etg. gult hus der Gundersen-ættet bodde.
På venstre side Torsen-huset. I bakken opp til Valåsen sto det også et eldgammelt hus. Det nevnes som Jorans hus og kan også ha tilhørt Evensen/Knudsen- slekt.
I dag å går vi forbi Tone og Atles hus, og videre opp til Valåsen – og opp de utgamle steintrappene og videre stien opp til Valåsen.
VALÅSEN – er vårt 1000års sted.
Valåsen er også ei påskehei, som bærer en gammel kulturell skikk. Feiring av vårjevndøgn ble omgjort til religiøs, katolsk skikk som holt seg opp til våre dager.
Herfra har jeg ett av mine svært gode barneminner. Da vi kom til Brårvik, sa min mor som er herfra: Du må være med å gå til Valåsen på påskemorgenen. Da natten til 1. påskedag kom, våknet hun meg, og gav meg en liten ryggsekk med kakao og niste, så gikk jeg ut og – barna kom fra alle husene og vi gikk opp på Valåsen i tussmørket for å se sola danse. Så sto vi her oppe, ventet på sola og sa: Sol, sol, Maria, be til Gud så får du mat – på et lite perlefat. Og på en fin påskemorgen står sola og dirrer og danser litt før hun slipper horisonten og begynner dagens vandring over himmelen.
Flosta Menighetsråd har tatt opp denne skikken og holder nå gudstjeneste påskemorgen, men gjort det mer tilgjengelig ved å bruke en av de ytre kanonstillingene på festningen i Kalvesund.
Valåsen var en hovedvede på Flosterøya.
«Norges Kongers sagaer» omtaler striden mellom Baglerne og Birkebeinerne ved Flostergafl . Navnet Flostr er skriftlig første gang nevnt i Inge Baardsons saga. Her fortelles at baglernes skutehær i 1207 var på vei østover og traff på to birkebeinerskuter. Baglerne jagde den ene skutehæren opp på Trymlingene og den andre ved Flostergafl – og drepte de fleste. Dette navnet er tolket som gavlen/den bratte enden på øya Floster, men selve stedet der dette skjedde kan like gjerne være i Narestøbukta ved Skinnfelltangen.
Det er Håkon den gode som tilskrives æren for å organisere vedesystemet som ledd i rikssamlingen. Et Skipreide (på gammelnorsk: skipreiða) var en administrativ oppdeling der innbyggerne var kollektivt ansvarlige for å bygge, holde, ruste ut og bemanne et leidangsskip. Bygdeting ble sentrum for et lokalsamfunn og et organ for selvstyre og kontroll.
Skikken er gammel, kanskje hele 3000 år, og den ble meget viktig i forsvaret av landet vårt fra de første samlingskonger til Napoleonskrigen tidlig på 1800-tallet.
Natten til år 2000 gikk bygdefolk fra hele Flosta sogn i flokk, med fakkel for å tenne en vede for fred her oppe. Det var speiderne i Flosta som hadde bygget veden.
I gammel tid sto folk vakt på de beste utsiktsplassene langs kysten. Når fiendtlige skip nærmet seg, ble store bål tent for å varsle folk og mobilisere forsvar. Den strategiske plasseringen og den fine utsikten gjør det lett å forstå hvorfor fjellet ble brukt til å sette opp slike veder.
Det er også sannsynlig at det har vært bygdeborg på Valåsen, da den er vanskelig tilgjengelig fra 3 av sidene – og dessuten har vannoppkomme på toppen.
I ufredstider ble det holdt vedevakt døgnet rundt. Legg merke til at det fra hver vede skulle være fri sikt til neste vedepunkt i begge retninger. (Borøya i nordøst – Skinnfeldtangen i sydvest – og til landet innafor.)
Når alarmen gikk og bålet flammet opp, skulle straks nabovedene også tennes. Sagaen forteller at et varsel om krig på denne måten ble sendt fra lengst syd til nord i landet på sju dager.