Utvikling av skolen.
1881
I 1881 kom lov om skoler for «abnorme» barn. Loven omfattet døve, blinde og åndssvake, og skolene kunne enten være statsskoler eller private eller kommunale skoler med statstilskudd.
Loven ble revidert i 1915 og i 1951, og utvidet til å omfatte barn med tale-, lese- og skrivevansker og barn med tilpasningsvansker. Staten hadde plikt til å sørge for det nødvendige antall skoler. Begrepet abnorm ble brukt som en samlebetegnelse for ”de som var utenfor regelen”, i motsetning til normal, de som var ”etter regelen”. Skolene under abnormskoleloven skulle foruten å gi opplæring i vanlige fag, legge stor vekt på praktiske fag og håndverksorientert opplæring fordi elevene skulle lære å arbeide.
Elevene i spesialskolene etter abnormskoleloven hadde stort sett ikke tidligere fått skolegang. Det ble hvert aktuelt å tenke på differensiering av elevene i forhold til de ulike skoleslagene. Hvilke elever hørte til i åndssvakeskolene, og hvilke elever hørte til i de vanlige skolenes særundervisning der det fantes? Slik særundervisning var ikke pålagt skolene ved lov, men spesielt i de større byene var det vanlig med slike klasser for de elevene som ikke klarte å følge med i den vanlige undervisningen. Det ble også aktuelt å avgjøre hvem som var ikke-dannelsesdyktige og derfor ikke skulle ha noen opplæring.
1882
I 1882 fikk kvinner rett til å ta examen artium.
1889
I 1889 ble det felles skole for alle samfunnslag, folkeskolen. Folkeskolen ble sjuårig for barn mellom 7 og 14 år og undervisningstiden økt til tolv uker årlig, senere ytterligere utvidet.
I byene ble det undervist 18–30 timer per uke 40 uker i året. Hver kommune fikk et skolestyre der folkevalgte sammen med presten og lærernes representant var med. Barna skulle lære å lese både landsmål og riksmål.
Etter folkeskoleloven kunne også elever kunne avvises med begrunnelse om åndelig eller legemlig mangel, smittsom sykdom eller slett oppførsel.
1890
Seminarene blir åpnet for kvinner. Samtidig ble også en rekke fagskoler åpnet.
1896
Middelskolen fireårig og fulgte etter fem års folkeskole eller annen forberedende undervisning. Hovedfagene var norsk, tysk, engelsk og matematikk.
Gymnaset ble treårig og hadde språklig-historisk linje og reallinje. Latinlinjen falt bort, men med Stortingets samtykke kunne enkelte skoler inntil videre undervise i latin.
Høyere skole ble til en fellesskole for jenter og gutter og egne pikeskoler forsvant utover på 1900-tallet.Elevene kunne velge riksmål eller landsmål som hovedmål, og fra 1907 ble det innført skriftlig prøve også i sidemålet.
1920
De høyere skoler må bygge på sjuårig folkeskole for å få statstilskudd. Det vanlige mønsteret ble da treårig middelskole fulgt av treårig gymnas.
1935
Middelskolen ble avløst av en treårig Realskole. De to første årene i realskolen var felles med gymnaset, som normalt fikk et femårig løp med real-, engelsk-, latin- og norrønlinjer, senere også en naturfaglinje.
1948
FNs Menneskerettighetserklæring slår fast at alle har rett til skolegang.
1955
I 1955 får vi Flosta sentralskole.
1959
Lovene om folkeskolen ble revidert i 1936, og i 1959 ble det gitt en felles lov om folkeskolen for by og land. I 1959 ble det åpnet adgang for kommunestyret til å vedta niårig enhetsskole, og i 1969 ble niårig obligatorisk grunnskole lovfestet.
Lov og nyorganisering av åndssvakeforsorgen, som innebar en overgang fra en tvungen privat forsorg til en statlig, frivillig og individuell forsorg.
Behovsprøvingen i alderstrygden ble opphevet slik at alle innbyggere fikk rett til alderspensjon fra fylte 70 år.
1964
I 1964 ble realskoler og gymnas ved lov tilpasset den nye niårige skolen. Gymnaset ble igjen treårig og bygde på andre klasse i treårig realskole eller på niårig grunnskole.
1976
Spesialskoleloven fra 1951 opphørte og det ble satt sluttstrek for praksis med et eget lovverk for noen av grunnskolens elever.
Ved en lovendring i 1955 var kommunene blitt pålagt å gi hjelpeundervisning til elever med lærevansker og staten refuserte utgiftene.
Den nye grunnskoleloven fikk nå en en passus som sa at ”Alle elever har rett til å få opplæring i samsvar med dei evnene og føresetnadene dei har.” Loven gir også utvidet rett til dem som trenger spesialpedagogisk hjelp, foruten rett til undervisning både før og etter skolepliktig alder dersom den enkelte etter sakkyndig vurdering trenger og kan ta i mot opplæring