Minnesmerket over de falne fra Flosta under 1. og 2. verdenskrig har i år blitt renovert i forbindelse med 80-årsmarkeringen av slutten på 2. verdenskrig. Den 17. mai ble de falne hedret på en verdig og vakker måte med hver sin blomst fra speiderne, korsang fra Tvedestrands Mannskor og tale fra sokneprest Simen Heggelund Knutsen.
Kjære alle sammen,
Vi står her sammen i takknemlighet. Takknemlighet for en gruppe mennesker som i mange tiår ble oversett – og som først langt senere fikk den anerkjennelsen de fortjente. De modige menn og kvinner som under andre verdenskrig satte seg bak roret – ikke med gevær over skulderen, men med vissheten om at hvert oppdrag kunne bli deres siste.
De seilte ikke for ære. De seilte ikke for medaljer.
Nei de seilte fordi noen måtte gjøre det. Fordi verden trengte dem.
Krigsseilerne fra Norge, og også her fra Flosta, tok del i en krig som sjelden blir vist i filmer eller fortalt med store bokstaver i lærebøkene. Likevel var deres innsats avgjørende. Det var de som fraktet livsnødvendige forsyninger over Atlanterhavet. Det var de som holdt allierte tropper gående. Og det var de som, gang på gang, møtte torpedoer og miner – ikke med våpen, men med styrke, utholdenhet og mot.
Norske handelsflåter var blant de første som ble rammet da krigen brøt ut i 1939. Da Tyskland invaderte Norge i 1940, ble den norske marinen og handelsflåten en livline for de allierte. 30 002 norske sjøfolk tjenestegjorde under krigen. Og om lag 3 700 av de kom aldri hjem. Det er et tall som bærer på tusenvis av historier. Historier om savn, om offer, og om tap.
Og blant dem finner vi navn fra våre egne trakter. Unge menn fra Flosta som mønstret på, kanskje uten å vite helt hva de gikk til. Kanskje med et håp om å gjøre en innsats, kanskje bare for å tjene til livets opphold. Uansett motiv, så gjorde de det. De dro. Og mange kom aldri tilbake.
De som kom hjem, gjorde det ofte i stillhet. Mange bar på minner de ikke kunne dele. De ble møtt med et samfunn som gikk videre, men som ikke helt forsto hva det kostet. Hva det gjør med et menneske å leve år etter år i fare, uten trygg havn, verken ute eller hjemme.
Det er derfor vi samles her i dag. For å si det som kanskje ikke ble sagt da det gjaldt:
Takk.
Takk for motet.
Takk for utholdenheten.
Takk for at dere bar ansvaret, alene på havet, for alle oss her på land.
Vit at den friheten vi ofte tar for gitt i dag, den ble fraktet hit.
Den kom ikke av seg selv. Nei, den ble loset gjennom storm, krig og tap, av mennesker som ofret det meste, ja, ofte alt.
Så la oss aldri glemme krigsseilerne. Ikke bare som et kapittel i historien, men som levende eksempler på hva plikt og mot virkelig betyr.
Ære være deres minne.
_______________________________________________
Les mer om monumentet og de falne her: