Avisene har i de siste dagene skrevet litt om julefeiringen. Om form, innhold og lengde. Her omtales både den mer tradisjonelle julen, men også det som omtales som «harry», «classy og «rikmannsharry».
Denne diskusjonen lar jeg ligge her, men tar heller en liten runde på tradisjon og innhold, samt lengden og om når juletreet skal kastes ut.
Da jeg vokste opp på Staubø på femti- og sekstitallet begynte ikke julen før vi kom over i desember. Etter hvert kom det frem litt julepynt i butikkene til Thor og John, og de typiske sesongproduktene, som for eksempel appelsiner, ble tilgjengelige. Dessuten kom juleheftene, Fiinbeck og Fia, Stomperud, Knoll og Tott, Jens von Bustenskjold og flere. Femtitallet var høytiden for norske julehefter.
I heimen drev husmødrene med sine juleforberedelser, og de var omfattende. For oss som var barn var det først og fremst julebaksten vi merket. De «syv sortene» skulle jo i boks. Her kunne vi også få delta litt og dermed få lurt oss til en smak. «Julerent» var det også noe som het (i likhet med «sommerrent»). Da fikk huset en ekstra runde med bøtte og klut. Lukten av grønnsåpe spredte seg. Dessuten skulle hele julemenyen, og alt det som ellers fulgte med, forberedes. I likhet med slik det er i dag, hadde nok husmødrene også den gang hovedansvaret for innkjøp og fordeling av julegaver til hele familien. Muligens også julekortene som på den tiden drev i strie strømmer gjennom postverket. Min mor hadde «kontordager» for å skrive julekort til familie og kjente. Arbeidet måtte begynne i god tid før jul, for enkelte kort skulle langt – helt til USA.
Under min oppvekst besto julemiddagen for de aller fleste av torsk. I likhet med i dag kunne tilgangen på fisk være noe usikker. For å sikre seg pleide derfor min far å legge inn bestilling hos de fleste fiskerne i Flosta og særlig de gangene det ble lagt opp til storfamiliefeiring. Den gang var «juletorsken» et begrep i Flosta og på Sørlandet, men ser nå ut til å ha forsvunnet så å si helt. Ribben har tatt over.
Jeg tilhører generasjonen der adventskalenderen ble den vanlige forventningsskaperen blant barn. Den ble for alvor innført i 1947 og var på denne tiden en heller enkel sak. Dører ble åpnet og avdekket et lite julemotiv, men inneholdt ikke noe annet enn det. Der det var flere barn i familien var den kanskje også på deling. Slik var det iallfall hos oss.
Blant andre hendelser som bygget opp adventsstemningen var åpningen av julegaten i Tvedestrand. Det var en stor begivenhet i vårt distrikt for seksti-sytti år siden. For å kunne være med på dette, og blant annet oppleve juleutstillingen i vinduet til Glassmagasinet, ble det i noen år satt opp buss fra Staubø.
Utelys rundt hus og hage, slik som vi har det nå, fantes ikke, men i julen 1956 tok Thor Johnsen initiativ til å henge lys på den store grana som på denne tiden sto ved torvet på Staubø. Det ble en tradisjon som varte i flere år. Jeg tror helt til treet ble fjernet en gang på sekstitallet.
Hjemme hos oss ble juletreet pyntet lille julaften om kvelden, og det sto min mor for. Vi var blitt nokså store før vi fikk delta i denne tradisjonen. Men hvor lenge sto det i stuen? I dag er det mange som pynter treet flere dager før jul, sågar i slutten av november. Noen kaster det ut allerede i romjulen. I Aftenposten 2. januar uttaler julekonservatoren (ikke visste jeg at det fantes en slik stilling) ved Norsk Folkemuseum seg om saken. Han forklarer dette med forskjeller mellom by og land samt til de eldre og yngre generasjoners forhold til de tradisjonelle rammene for julen. Hovedregelen gjennom nesten tusen år er at julen går fra 1. søndag i advent til 20. dag jul, og at juletreet bør være fredet inntil da.
Jeg er nok der, og i min oppvekst var det også naturlig fordi høytiden ikke bare ble feiret i hjemmet. Vi skulle rekke rundt til besteforeldre og annen familie. De syv sortene skulle jo omsettes. I tillegg var det tid for å gå julebukk. Da vandret mange barn rundt i bygda med maske og pussige gevanter og snakket innover. I en diskret medbrakt pose kunne det lande julekaker, nøtter og kanskje litt hjemmelaget marsipan. Til tider hendte det også at voksne kunne finne på å forsøke seg som julebukk. Når slike besøk kom kunne kanskje husets fruktvin komme frem slik at dette kunne bli riktig så hyggelig.
Juletrefester var det flere av; det var minst to på Betel og en eller to på Solbakken. Videre var det gang rundt juletreet både på Brårvik og på Vatnebu. Folk gikk mann av huse for å delta på slike samlinger, og det kunne bli godt over nyttår før disse festlighetene roet seg og tørrgranen kunne kastes ut. Så vidt jeg kan se har juletrefester nå blitt historie og det samme har jo også bedehusene der disse arrangementene var.
Men som man forstår, tiden frem til 20. dag jul var tettpakket og åpnet ikke for en tidlig avslutning i mellomdagene.