I år er det 80 år siden frigjøringen.

Det er grunn til ettertanke for mange av oss.

Menn`s virke har vi etter hvert som årene har gått, fått en del kunnskap og historier om. Men kanskje kvinners historier ikke har kommet like godt fram. Eller de har gått under radaren.

Men her kommer noen minner, som jeg fritt gjenforteller, om en mor fra Holmesund. Som hegnet om sine barn og sin familie.

Episoder som hun fortalte og som ble gjenfortalt av min far til meg igjen.

Dette handler altså om min farmor. En kvinne jeg husker som både modig og stolt. Hun var uhorvelig snill og passet godt på flokken sin.  Men sa også klart i fra dersom hun observerte noe som var kritikkverdig i hennes øyner.

Susanne Martine (Tverdal) Nilsen hadde 3 barn.  

Undertegnede er datter av Ole Henrik Nilsen,- (han hadde kallenavnet Lull)

Jeg kommer fra Holmesund og bor her fortsatt.

Som barn, fortalte min farmor meg om nazister, som kom og marsjerte på Hølleveien. (Nå en del av Holmesundveien, siste stykket ned mot Torvet i Holmesund.)  De hadde tilgang på sjokolade og ofte spiste de den med smør på.  For henne var det vondt og se, da smør og fett var mangelvarer.

Tyskerne kunne plutselig dukke opp på trammen hennes for å sjekke om alt var «vel». Kan hende at de speidet etter «mistenkelig» virksomhet.  Og hadde min farmor onde hensikter?

En gang kom de for å få tak i noe kjøtt. Det var skrint med mat i området.

Hun hadde kaniner. Og hun tilbød seg å gjøre den klar for dem. Noe hun så gjorde.

Det de derimot ikke visste, var at hun hadde flådd en katt som de fikk istedenfor. Kaninene måtte hun ha til seg selv og barna sine.

De gangene hun var alene og ingen mann i hus, pleide hun å tenne en sigar og blåse ut røyken i alle rom for å kunne «bevise» at hun tross alt ikke var alene i huset. Men at en mann bodde der og var hjemme.

Kvinnelist. Overlevelsestrategi, beskyttelse av barna sine, og av hjemmet sitt. Her skal ingen inn. Frykten for at noe kunne skje eller at noen hadde onde hensikter lå nok til stede. Og hun gjorde det hun kunne.

Som sagt, var det var mangel på fett og smør. Men en gang under krigen kokte buskjærfjorden av fisk. Sild.  Da kastet min far seg i båten og satte ut sildegarn, og fikk dermed sårt tiltrengt fett til maten. Noen naboer fikk også nyte godt av det.

Etter at min farmor døde i 1984, på Flosta Aldershjem, tok jeg vare på en av håndveskene hennes. Oppe i ett avgrenset rom med glidelås fant jeg hovednøkkelen til huset hennes og ett brev, datert 5 juni 1942 og undertegnet av Axel Stang. Selve postgangen måtte ha gått fort den gangen. (i motsetning til i dag) For konvolutten er stemplet 23. 06 42. Med stempel Borøy 24.06 42.  

Jeg husker min farmor som en stolt og modig kvinne. Og uhorvelig snill som passet godt på flokken sin. Men som også var flink til å si ifra

Hun har sendt et brev direkte til minister Stang. Og var tydeligvis svært bekymret for sine barn. Men også i sin helhet ungdommens fremtid med den type politikk og arbeidstjeneste. Spesielt med tanke på ungdomstjeneste som unge skulle være en del av. Direkte på brevet med sin egen håndskrift har hun skrevet;

« I Qvislings regjering.

Krigsdokumenter.

 Er glad for å ha gjort protest»

 

Jeg har prøvd å spore opp brevet hun sendte til Quislings regjering men har ikke lykkes i det.

Riksarkivet har det heller ikke. Antakelig er brevet hennes blitt brent som mye annet like etter frigjøringen.

Som jeg forsto på arkivet hadde de heller ikke noen kopi av brevet til min farmor.

Etterord og kilder som er brukt:

Stang var aktiv i NS under krigen. Han var statsråd for arbeidsrett og tjeneste under Quslings regjering.

 

Tor Bomann-Larsen har publisert bøker med innhold om Stang. («Makten» og « Æresordet» fra forlaget Cappelen Damm)

Stang giftet seg i 1942, med 13 år yngre Helene Fretheim (faren var landbruksminister og barndomsvenn med Quisling)

Axel Stang var bla lekekamerat med kronprins Olav i oppveksten. Da foreldrene deres var omgangsvenner.

Han var aktiv i nasjonal samling fra 1933. Og var medlem i partiets råd fra 1939 tallet til og med krigens slutt.

Noen gamle avisutklipp, på nettet/Riksarkivet, viser bilder av Stang under rettsprosessen like etter krigen. Flere ville gi han dødstraff, 3 dommere i høyesterett stemte for. Men flertallet landet på 20 års fengsel og inndragning av 2 millioner kroner! (I dagens valuta ca 45 mill)

Han fikk ikke dødsstraff men samfunnsstraff i form av tvangsarbeid. Noe av grunnen til det var at han hadde vært og kjempet på østfronten tidligere, samt familiemedlemmer som hadde vært i milorg og ansatte som hadde skrevet under på en underskriftskampanje om at Stang snarest måtte returneres til gården for å arbeide der.

De fleste NS ministrene som ikke fikk dødsstraff ble benådet og sluppet løs på begynnelsen av 50 tallet. Men ikke for Axel Stang. «På byen» gikk det rykter om  at det var kong Haakon som nektet å skrive under på papirene. Ifølge Bomann-Larsen oppfattet Kong Haakon det kanskje som et personlig svik, det Stang hadde bidratt med under krigen.

21 september 1957 døde kong Haakon.

 Den 25 oktober 1957, altså samme år,  undertegnet og benådet kong Olav Axel Stang.

Stang flyttet til Rømskog gård. Farsgården som kona og barna hans hadde bodd i siden krigen sluttet. Og som også broren Thomas var med og drev.  Gården var nær konkurs. Men nye krefter så potensisalet bl.a. i potetgull. (Maarud) Og fikk reddet virksomheten.

Axel Stang døde i 1974.

Min hyllest går spesielt i år til min sterke og modige farmor i Holmesund. Som turte å stille kritiske spørsmål  i en uforutsigbar tid. Bekymringen hennes gjaldt hennes barn men ogsåsine barn, til Quislings regjering.

Konsekvensen kunne kanskje blitt arrestasjon  eller i verste fall drept.

Hun fikk ett skriftlig svar. Stang tok seg tid til det.

Men også til alle andre kvinner og mødre som sikkert samlet og beskyttet familien, naboen og venner i det utrygge og uforutsigbare samfunnet krigen var.

Hva gjør vi i dag,- med det verdensbildet vi hver dag får levert i fanget.

Bortsett fra Riksarkviet som jeg har kommunisert med via mail, er

Kildene som jeg har brukt om Stang i mitt skriv her hentet fra Nettavisen, en artikkel som er publisert av Asbjørn Farstad. 9 september 2020. Hans kilder i publikasjonen igjen er;

  • « Tor Bomann-Larsen; «Makten» og «Æresordet», Cappelen Damm, Oslo henholdsviis 2010 og 2011
  • Hans Fredrik Dahl: «Vidkun Quisling. En Fører for fall», Aschehoug, Oslo 1992
  • Terje Emberland og Matthew Kott: «Himmlers Norge. Nordmenn i det storgermanske prosjekt», Aschehoug, Oslo 2012
  • Nina Drolsum Kroglund: «Hitlers norske hjelpere». Historie & Kultur, Oslo 2017
  • Reportasje i Glåmdalen den 7.6 2003
  • Samtaler med Tor Bomann-Larsen og Terje Emberland »

Noen av medlemmene våre er allerede kjent med historien. Spesielt dere som var på historielagets møte i 2023.

For øyeblikket viser media ett verdensbilde som ikke er oppløftende.  

Noen Kvinner, tør å stå imot og protestere. For etter min erfaring vil de fleste av oss kvinner og mødre hegne om familien,- spesielt våre barn og barnebarn som kommer etter oss.

Som en hyllest til min modige farmor og til ettertanke for det verdensbildet vi lever med i dag, vil jeg avslutte med det min farmor skrev på brevet hun mottok i 1942:

                                         « Er glad for å ha gjort protest»

Aud Sigrid Vibran

HOLMESUND

  • 25/04/2025