I år er det 80 år siden frigjøringen. Det er grunn til ettertanke for mange av oss.
Menn`s virke har vi etter hvert som årene har gått, fått en del kunnskap, og historier om. Men kanskje kvinners historier ikke har kommet like godt fram. Eller de har gått under radaren.
Men her kommer noen minner, som jeg fritt gjenforteller, om en mor fra Holmesund, som hegnet om sine barn og sin familie. Episoder som hun både fortalte meg og til min far, og som han gjenfortalte til meg igjen. Noen av dem festet seg spesielt i minnet, som jeg skal fortelle om her.
Dette handler altså om min farmor. En kvinne jeg husker som både modig og stolt. Hun var uhorvelig snill og passet godt på flokken sin. Men hun sa også klart i fra når hun observerte noe som var kritikkverdig i hennes øyne.
Susanne Martine (Tverdal) Nilsen hadde 3 barn. Hun ble født i 1896.
Susanne Martine Nilsen til venstre og familien Nilsen i Holmesund til høyre.
Jeg er datter av Ole Henrik Nilsen,- (han hadde kallenavnet Lull). Han vises til høyre på familiebildet.
Jeg kommer fra Holmesund og bor her fortsatt. Da jeg var barn, fortalte min farmor meg om nazister, som kom og marsjerte på Hølleveien. (Nå en del av Holmesundveien, siste stykket ned mot Torvet i Holmesund.) De hadde tilgang på sjokolade og ofte spiste de den med smør på. For henne var det vondt og se, da smør og fett var mangelvarer.
Nazistene kunne plutselig dukke opp på trammen hennes for å sjekke om alt var «vel». Kan hende at de speidet etter «mistenkelig» virksomhet. Og hadde min farmor onde hensikter?
En gang kom de for å få tak i noe å spise. Det var skrint med mat i området. Hun hadde kaniner. Og hun tilbød seg å gjøre de klar for «middagsgjestene». Noe hun også gjorde.
Det de derimot ikke visste, var at hun hadde flådd en katt, som de fikk istedenfor. Kaninene ville hun jo ha til seg selv og barna sine!
De gangene hun var alene og ingen mann i hus, pleide hun å tenne en sigar og blåse ut røyken i alle rom for å kunne «bevise» at hun ikke var alene i huset, men at en mann bodde der og var hjemme. Kvinnelist og overlevelsestrategier ble brukt for å beskytte barna hennes, og hjemmet. Her skulle ingen uvedkommende inn. Hun fryktet alltid at noe kunne skje, eller at noen hadde onde hensikter. Og hun gjorde det hun kunne for å beskytte familien.
Som sagt, var det mangel på fett og smør. Men en gang under krigen kokte Buskjærfjorden av sild. Da kastet min far seg i båten og satte ut sildegarn, og fikk dermed både mat og fett. Noen naboer fikk også nyte godt av dette.
Etter at min farmor døde i 1984, på Flosta Aldershjem, tok jeg vare på en av håndveskene hennes. Oppe i ett avgrenset rom med glidelås fant jeg hovednøkkelen til huset hennes og ett brev, datert 5 juni 1942. Det var undertegnet av arbeids- og idrettsminister Axel Stang. Selve postgangen måtte ha gått fort den gangen (i motsetning til i dag). For konvolutten er stemplet 23. 06 42. Med stempel Borøy 24.06 42.
Jeg husker min farmor som en stolt og modig kvinne. Og som en uhorvelig snill kvinne, som passet godt på flokken sin. Men som også var flink til å si ifra, til hvem det skulle være. Også til en minister i Quisling-regjeringen!
Hennes gamle veske rommet et brev underskrevet av minister Stang i Quislingregjeringen. Hun hadde like før sendt et brev til minister Stang personlig, der hun protesterte på retningslinjene for Ungdomstjenesten de hadde satt i gang. Hun kunne av samvittighetsgrunner ikke godta at hennes barn skulle delta i den. Hun var også i sin alminnelighet bekymret for norsk ungdoms framtid. Hun var tydeligvis så bekymret og indignert, at hun hadde satt seg ned for å protestere skriftlig til ministeren for arbeidstjeneste og idrett. Direkte på brevet med sin egen håndskrift har hun skrevet;
Krigsdokumenter. Er glad for å ha gjort protest»
Jeg har forgjeves prøvd å spore opp brevet hun sendte til Quislings regjering. Riksarkivet har det heller ikke. Antakelig er brevet hennes blitt brent som mye annet like etter frigjøringen.
Som jeg forsto på arkivet, hadde de heller ikke noen kopi av dette brevet fra Aksel Stang. Men, som sagt foran, farmor hadde det i veska si, og nedenfor kan du lese hele svaret fra minister Stang:
Etterord og kilder som er brukt:
Stang var aktiv i NS under krigen. Han var statsråd for arbeidsrett og tjeneste under Quslings regjering.
Stang giftet seg i 1942, med 13 år yngre Helene Fretheim (faren var landbruksminister og barndomsvenn med Quisling)
Axel Stang var bla lekekamerat med kronprins Olav i oppveksten. Foreldrene deres var omgangsvenner.
Han var aktiv i nasjonal samling fra 1933. Og var medlem i partiets råd fra 1939 tallet til og med krigens slutt.
Noen gamle avisutklipp, på nettet/Riksarkivet, viser bilder av Stang under rettsprosessen like etter krigen. Flere ville gi han dødstraff, 3 dommere i høyesterett stemte for. Men flertallet landet på 20 års fengsel og inndragning av 2 millioner kroner! (I dagens valuta ca 45 mill)
Han fikk ikke dødsstraff, men samfunnsstraff i form av tvangsarbeid. Noe av grunnen til det, var at han hadde vært og kjempet på østfronten tidligere, samt familiemedlemmer som hadde vært i milorg og ansatte som hadde skrevet under på en underskriftskampanje om at Stang snarest måtte returneres til gården for å arbeide der.
De fleste NS ministrene som ikke fikk dødsstraff, ble benådet og sluppet løs på begynnelsen av 50 tallet. Men ikke Axel Stang. «På byen» gikk det rykter om at det var kong Haakon som nektet å skrive under på papirene. Ifølge biograf og historiker Tor Bomann-Larsen, oppfattet Kong Haakon det kanskje som et personlig svik, det Stang hadde bidratt med under krigen.
21 september 1957 døde kong Haakon.
Den 25 oktober 1957, altså samme år, undertegnet og benådet kong Olav, Axel Stang.
Stang flyttet til Rømskog gård. Farsgården som kona og barna hans hadde bodd i siden krigen sluttet. Og som også broren Thomas var med og drev. Gården var nær konkurs. Men nye krefter så potensialet i bl.a. å satse på produksjon av potetgull. (Maarud) Og dette reddet virksomheten.
Liten hyllest:
For øyeblikket viser media ett verdensbilde som ikke er oppløftende. Med autoritære ledere preget av enøyd stormanssgalskap og hensynsløshet.
Både kvinner og menn må tørre å stå imot og protestere. For etter min erfaring vil de fleste av oss kvinner og mødre hegne om familien,- spesielt våre barn og barnebarn som kommer etter oss. Historien om farmor Susanne Martine er et godt og konkret eksempel på motstand, som vi på bakkeplan kan møte overgriperne med.
Som en hyllest til min modige farmor, og til ettertanke for det verdensbildet vi lever med i dag, vil jeg avslutte med det min farmor skrev på brevet hun mottok i 1942:
« Er glad for å ha gjort protest»
fra ditt barnebarn Aud Sigrid Vibran
HOLMESUND, februar 2025.
Kilder:
Farmor Susanne Martine (Tverdal) Nilsen
Ole Henrik Nilsen
Bortsett fra Riksarkviet, som jeg har kommunisert med via mail, er kildene som jeg har brukt om Stang i mitt skriv, her hentet fra Nettavisen, en artikkel som er publisert av Asbjørn Farstad. 9 september 2020. Hans kilder i publikasjonen igjen er;
Samtaler med Tor Bomann-Larsen og Terje Emberland
Tor Bomann-Larsen; «Makten» og «Æresordet», Cappelen Damm, Oslo henholdsviis 2010 og 2011
Hans Fredrik Dahl: «Vidkun Quisling. En Fører for fall», Aschehoug, Oslo 1992
Terje Emberland og Matthew Kott: «Himmlers Norge. Nordmenn i det storgermanske prosjekt», Aschehoug, Oslo 2012
Nina Drolsum Kroglund: «Hitlers norske hjelpere». Historie & Kultur, Oslo 2017
Reportasje i Glåmdalen den 7.6 2003