For en tid siden hadde Asbjørn Karl Olsen et innlegg på Facebook der han kunne opplyse om at valgmaterialet som ble benyttet i Kilsund under siste valg var merket «Flostad». Det er et av flere eksempler på at Arendal kommune ikke har helt styring på våre lokale stedsnavn og om hvordan de staves. For, tar man en titt på det kartet som ligger på kommunens hjemmeside, får man et inntrykk av at her går det litt over stokk og stein.
Nytten av at hvert hus har sin unike adresse er hevet over tvil. Da det ble innført i vårt distrikt for en del år siden, fikk alle veier et navn og hvert hus sitt nummer. I utgangspunktet er det utmerket og helt avgjørende for mange viktige samfunnsfunksjoner. Det bygges stadig nytt; -nye byggefelt legges ut, nye navn på veier og steder må bestemmes og kartene må oppdateres. Men det er når kommunens kulturadministrasjon setter seg ned for å lage forslag til veinavn og stedsnavn, – muligens med noe varierende engasjement fra lokale organisasjoner som så røres sammen med bidrag fra Språkrådet og Kartverket uten lokal tilknytning, at det kan gå fullstendig galt. Det har skjedd i Flosta og særlig synes jeg at Tverdalsøya, som jeg har et nokså nært forhold til, har blitt sterkt rammet. Her snakker vi heller ikke om å finne på nye navn, men regelrette overgrep på etablerte navn og stavemåter.
Her vil sikker mange umiddelbart merke seg at jeg har skrevet Tverdalsøya med én ´R´, som jeg mener er historisk korrekt. Så lenge denne øya har hatt et navn, har det vært stavet på denne måten. På min fars slektstre går familienavnet «Tverdal» gjennom flere hundre år. Fremdeles benyttes navnet med denne stavemåten, men på det kommunale kartet har gården fått navnet «Tverrdal». Selv har jeg hatt familie på Tverdal, hoppet i Tverdalsbakken, har hatt en sparekonto i Tverdalsøens sparebank, hadde mine første 17. maifeiringer på Tverdalsøy skole, har ikke vært medlem av Tverdalsøens sjømannsforening og, sist, men ikke minst arrangert og deltatt i regattaen «Tverdalsøy Rundt».
Noen vil sikkert hevde at stavemåten benyttet på kartet er korrekt norsk, og muligens har de rett i det, men dette er ikke en norsk stil. Kulturadministrasjonen overdrevne bruk av bokstaven R står i strid med flere hundre års tradisjon. Stedsnavn dreier seg ikke bare om å finne frem, men også om tilhørighet, følelser, identitet, – og ikke minst, kultur. Det burde en kulturadministrasjon ha litt lenger fremme i pannen.
Går vi litt mer detaljert inn på kartet finner vi flere pussigheter. De samme navnene har fått forskjellige stavemåter avhengig bruk og sammenheng. På kartet finner vi både Ytrebø og Ytterbø. Vi finner Ytrebøskauen og Ytterbøstranda. Dette kan sikkert diskuteres, men jeg tør hevde at stedets vanligste benevnelse gjennom tidene har vært (og er) Ytterbø (og som oftest uttalt Øttæbø).
At Ytterbøstranda er plassert på samme sted som Innerstrand antyder også et noe tilfeldig utført arbeid, men at sistnevnte også har blitt tillagt navnet «Indrestrand» er nok nytt for alle oss som har vokst opp i nærheten av dette stedet. Vi kan også merke oss at Ytterstrand (Alis strand) har fått (kort-)navnet Ytterbø. At Flosta Historielag i omtalen av denne gården i bygdeboken har benyttet formen Ytrebø (sågar Bø Ytre) gir kartfolkene en viss lokal dekning for noe det de har gjort.
Det verste er imidlertid navnet som vår vinterlige lekeplass «Kjenna» (eller Staubøkjenna) har fått. I et sterkt anfall av begeistring for samnorsk og bruk av «språkbrigde i norsk lei» har en ansiktsløst kartbyråkrat funnet ut av dette landemerket mellom Staubø og Skjeggestø skal hete «Tjønna» og veien forbi heter «Tjønnmyrene». For dette språklige misfostret har Kartverket og Arendal kommune klappet i hendene og implementert det uten protest fra dem som burde vite bedre. Til det er å si at ingen, – absolutt ingen på Staubø har noen gang brukt dette navnet på Kjenna.
Feilplasseringer av navn finner vi også. For eksempel er Klæfet blitt plassert opp i heia ovenfor Tverdal, men skulle har stått nede ved «Hansens sving». Jeg sitter heller ikke med noen sterk fornemmelse av at benevnelsen «Kilsundet» står sterkt hos de av oss med generasjoner bak oss som fastboende. Kommer vi med båt utenfra og svinger inn ved Kvakenes, tøffer vi inn gjennom Kilsund – ikke Kilsundet.
På Flosterøya kan vi finne noe å ta tak i. Særlig i den østre enden. Her kan vi merke oss at heller ikke de offentlige etatene er helt på linje. Kommer vi til Hestødden ser vi at om vi her velger å kjøre ca 800 meter langs Kalvøysundveien kommer vi til Kalvesund. På det kommunale kartet kalles stedet Kalvøysund, men på samme kart finner vi også Kalvesundmyrene. Flosta Historielag har i omtale av stedet benyttet formen Kalvøysund, men i mange andre sammenhenger finner vi også Kalvøsund. Det siste passer kanskje best for dem som fremdeles lar seg påvirke av dansk språktradisjon. I sin bok «Flosta sogn før og nu» fra 1929 omtaler Morten Perleff stedet med navnet Kalvesund. Jeg tror jeg at det fleste i min generasjon ville støtte salig Morten Perleff her selv om det nok er Kalvøya som har gitt stedet navn.
Det er opplagt at dialekt påvirker måten stedsnavnene uttales. «Øttæbø» er nevnt, og de av oss som fremdeles forsøker å holde på vår lokale talemåte vil nok omtale Svartnesbu som «Svættensbu. Det samme kan vi si om Blekestrand der de fleste av oss vil benytte uttalen «Blikkstranda». Det er vel ingen diskusjon om hva disse stedene egentlig heter. Førøvrig bor jeg på «Næste».
Ellers har dette lille hjertesukket blitt inspirert av en diskusjon som oppsto i forbindelse med et skriv historielaget fikk om de gamle gravstedene oppe ved Flosta kirke. Her finner vi gravene til familien Pedersen som i sin tid var en betydelig institusjon på Staubø. Særlig i siste halvdel av 1800-tallet og inn på 1900-tallet knyttet til rederi- og handelsvirksomhet samt skipsbygging. Rundt forrige århundreskiftet valgte de å ta familienavnet Staubo med trykk på begge stavelsene, Dette i motsetning til slik bygdefolket ellers uttalte navnet, – nemlig Staubø med trykket på første stavelse.
Ser man i de gamle kirkebøkene finner vi både Staubo, Staubø, Staubøe og Stoubøe, noe som både kan si noe om hva som på dette tidspunkt var den allmenne oppfatningen av navnet, men kanskje mest av alt hvordan presten, klokkeren eller den som førte bøkene, valgte å skrive stedsnavnet. For akkurat det var ennå ikke standardisert på 1800-tallet. Jeg ser imidlertid ikke bort fra at begge variantene, Staubø og Staubo, var i alminnelig bruk på denne tiden. Men, med et tydeligere skille mellom stendene, slo nok også dette inn i talemåter og i hvem som sa hva.
Den vanligste forklaringen på stedsnavnet er at siste stavelsen i navnet, – bø, betyr gård. På Tverdalsøya er det tre slike: Øverbø, Ytterbø og Staubø. De to første navnene viser til hvor på øya gårdene lå, men at Staubø antas å ha fått navnet sitt ved at denne gården hadde et litt mer påkostet hus (en stofa, stue eller staue) med skorsteinspipe og vindu, mens det vanlige ellers var huser med røkhull og glugge. Den første varianten av navnet finner vi tilbake på 1500-tallet, og denne forklaringen finner vi i flere bøker om Flosta.
Som nevnt innledningsvis er det kommunens kulturadministrasjon, med bidrag fra lokale organisasjoner, sammen med Språkrådet og Kartverket, som utarbeider forslag og beslutter. Da lurer jeg virkelig på hvem som fra vårt lokalmiljø som har kommet med råd, eller om de som var ment å skulle si noe i denne saken har sovet i timen.
Raritetene vi finner på dagens kommunale kart, smitter også over på andre kart: Bør man derfor forsøke å få ryddet opp i dette??