1881 kom lov om skoler for «abnorme» barn. Loven omfattet døve, blinde og åndssvake, og skolene kunne enten være statsskoler eller private eller kommunale skoler med statstilskudd. Loven ble revidert i 1915 og i 1951, og utvidet til å omfatte barn med tale-, lese- og skrivevansker og barn med tilpasningsvansker. Staten hadde plikt til å sørge for det nødvendige antall skoler. Begrepet abnorm ble brukt som en samlebetegnelse for ”de som var utenfor regelen”, i motsetning til normal, de som var ”etter regelen”. Skolene under abnormskoleloven skulle foruten å gi opplæring i vanlige fag, legge stor vekt på praktiske fag og håndverksorientert opplæring fordi elevene skulle lære å arbeide. Elevene i spesialskolene etter abnormskoleloven hadde stort sett ikke tidligere fått skolegang. Det ble hvert aktuelt å tenke på differensiering av elevene i forhold til de ulike skoleslagene. Hvilke elever hørte til i åndssvakeskolene, og hvilke elever hørte til i de vanlige skolenes særundervisning der det fantes? Slik særundervisning var ikke pålagt skolene ved lov, men spesielt i de større byene var det vanlig med slike klasser for de elevene som ikke klarte å følge med i den vanlige undervisningen. Det ble også aktuelt å avgjøre hvem som var ikke-dannelsesdyktige og derfor ikke skulle ha noen opplæring.
Gløshaugen blindeskole.